Båndtrening

Kort video i dag der vi er ute å går tur og jeg benytter samtidig en ypperlig mulighet til å pusse litt på båndtreninga.
Den beste måten når man trener og dresserer hund er å starte med små forventninger og stille små krav. Så øker man kravene etterhvert på forskjellige måter. En ypperlig måte å stille større krav er å legge inn forstyrrelser og provokasjoner som normalt vil få hunden til å glemme seg og også vil øke lysten til å prøve grensene fordi motivasjonen til å gjøre det motsatte av dine ønsker og krav øker om det dukker opp et fostyrrende element. Det kan man dra nytte av om man gjør det korrekt.

Når det gjelder båndtreningen til Ebba er Capris nærvær et skoleeksempel på et slikt forstyrrende element så det er en unik mulighet jeg har til å øke vanskelighetsgraden under treningen, og det er en mulighet jeg prøver å få mest mulig ut av.
Men jeg hadde i denne omgang desverre ikke muligheten til å gjøre det på en perfekt og optimal måte. Vanskelighetsgraden er økt for mye for tidlig. Det optimale hadde vert at jeg hadde kommet mye lenger med treningen før vi begynte å gå tur sammen med Capri og at det kun var kortere turer med mindre doser av provokasjon der jeg hadde kunne øke på mere gradvis etterhvert og at jeg også hadde mere mulighet til å ta ta et steg eller to tilbake til mindre forstyrrende elementer når jeg ser tilbakefall. For man har alltid tilbakefall underveis. Plutselig kan man få perioder der det ser ut som hunden har glemt alt den har lært og mulig til og med er verre en da man startet treninga.
Man kan vel si det slik at begge hundene måtte hoppe rett fra førskole til vidregående.
Man bør aldri legge lista høyere enn at hunden har en fear mulighet til å lykkes. Det er egentlig logisk. Ingen vits i å prøve og trene på noe man allerede i utgangspunktet vet ikke kommer til å bli noe av. Det samme gjelder også når man skal praktisere det man har lært i dagliglivet. Et godt eksempel er om du har trent på innkalling. Så en dag ser du hunden setter avgårde etter en katt. Du vet av erfaring at det ikke er mulig å stoppe hunden men du roper og skriker å plystrer og løper etter nesten i panikk. Det er en sikker måte å bryte ned det hunden allerede har lært for han/hun hører ropinga di men stopper ikke, og det hunden lærer av noe slikt er at det er fullt mulig å ignorere fars/mors roping så hunden lærer akkurat det motsatte av det du ønsker. Det beste du kan gjøre i en slik situasjon er å bite tennene sammen og ikke lage en lyd.

Nå er det selfølgelig slik at begge hundene har lært å gå i bånd fra før så jeg slapp å starte fra bånn men det er ganske klart at det ikke var båndtrening etter mine krav. Det er alltid slik at forskjellige folk gjør ting på sin måte.

Disse mulighetene til å justere litt på vanskelighetsgraden underveis i treninga hadde jeg så klart ikke da jeg hadde begge hundene samtidig og jeg var alene om det.
På toppen av dette hadde jeg også det problemet at begge hundene var noenlunde på samme nivå i båndtreninga så jeg var nødt til å konsentrere meg like mye om begge hundene noe som er vanskelig.
Man kan vel si at det å følge opp treninga og holde fokus på to hunder samtidig vil ofte være mere enn bare dobbelt så vanskelig som om man bare trenger å holde fokus på en hund.
I tillegg til at det og er ganske fysisk krevende med to villbasser så da er det letter å falle for fristelsen til å gi opp litt og frustrasonen og irritasjonen man ofte kan føle gjør det enda mye verre. For det er ingenting i hundetrening som virker så mye mot sin hensikt som når man mister beherskelsen. Man MÅ ALLTID holde roen.

Når alt dette er sakt så må jeg allikevel si at dette har vert en helt super mulighet for Ebbas trening. Alt jeg trenger å gjøre nå er å ta noe skritt tilbake i båndtreninga til et nivå jeg vet hun mestrer bra å arbeide meg opp i mot nye forstyrrelser der jeg forhåpentligvis gradvis kan legge lista litt høyere igjen.
Dette har vert helt fin trening selv om det ikke har vert helt 100% optimalt.
Det er ikke slik at livet alltid byr på optimale muligheter, man må bare prøve å gjøre det beste ut av det som byr seg, slik også med dressur.

Jeg ser kolossal fremgang på kort tid og er så langt meget fornøyd både med båndtreninga og Ebba rent generelt. Det eneste som så langt har bydd på mere generelle utfordringer enn jeg hadde venta er at hun er ganske "hard". Med det mener jeg den dama der vil ikke uten vidre underkaste seg bare du sier BØ. For å si det på godt Norsk så er hun temmelig sta. Men det er ikke noe problem så lenge jeg er klar over det. Jeg må ganske enkelt legge meg på et nivå som er høyere enn hennes.
Det er en herlig hund.  :-)